Knebytte

Så bytta jeg kne for andre gang. Prosedyren var den samme. Sjukehuset var det samme, Kongsberg. Der er det et sjukehus med flere som har sekser i sløyd og masse flotte folk som yter omsorg og service.
Inn klokka sju om morran, mottatt av ei smørblid dame som kjente meg igjen fra sist, og for dere som lurer på åssen jeg kom meg dit så ble jeg kjørt til døra av a Eivor. Dattera hennes bor like ved Vikersund så vi dro dit dagen før etter å ha vært på Kongsberg til forberedende møte. Er ikke bare i idrett og krig det er taktikk serru.
Grunnen til at det ble Kongsberg er at det er kort ventetid der. Tok det første kneet 18. juni i fjor, og det andre 3. januar i år.
Er litt styr med meg og anestesi på grunn av at jeg er aktivt, praktiserende hjerte/kar-kar. Får sånn derre spinalbedøvelse og litt å sove på så jeg ikke skal behøve å få med meg alt som foregår. Sist opplevde jeg tre hammerslag på slutten, denne gangen ble opplevelsen litt sterkere.
Etter å ha snakka litt helsepolitikk med anestesisjukepleieren, og blitt bestukket i ryggen av en lege med bedøvelse som spesialfelt, fikk jeg på hørselvern. Da jeg foreslo bluetooth og musikk måtte pleieren bare beklage at det ikke fantes, og dermed sovna jeg før jeg fikk anledning til å diskutere noe mer med ham. Eller vi diskuterte egentlig ikke, ettersom vi var enige om at sjukehus ikke skal drives som butikk. De skal få de penga de trenger for å gi et bra tilbud. Høres helt koko ut at et sjukehus skal gå underskudd.
På Kongsberg er det ledig kapasitet, og han beskrev det slik at ventelistene er ordrereserven deres. Tenk å bruke slike termer om folk a. Blir slik når man har økonomer til å være med å definere alt. Det har blitt slik i dag at uansett hva man skal ha av utvalg på forskjellige fagfelt så er det økonomene som slipper til først. På Dagsrevyen, Dagsnytt atten og andre fora spretter de fram fra alle kroker. «Økonomi er astrologi for folk i dress» var det ei som sa på Dagsnytt atten.
Men, tilbake til operasjonen, denna gangen våkna jeg tidligere, og fikk med meg masse «tromming», eller snekring om du vil. Jeg fikk ikke se noe, for de hadde rigga til skjerm som skjulte det som forgikk. Dessuten fikk jeg med meg at de hadde musikk til arbeidet, og første artist jeg kan huske var Neil Young.
Så etter en del røsking og banking spratt det fram en maskert figur på venstre side av «seilet». Frakken hans var full av blodflekker, og på spørsmål fra pasienten om det var han som var snekkeren fikk jeg bekreftende svar.
Han forsvant og viste seg ikke for meg igjen, men det er sterkt å tenke på at der gikk kirurgen rundt med mitt blod på frakken.
Så var det å vente på at følelsen i beina skulle komme tilbake, ei natt med mye vondt og så legevisitt og en runde med fysioterapeuten. Og så hemmatt.
Oppholdet er kort, men jeg beundrer disse folka som står i slike jobber. De er så dyktige og imøtekommende at jeg glemmer at jeg har det vondt.
Det blir nok ikke noe skigåing på ei stund. Jeg får smøre meg med tålmodighet så lenge, men det blir vel noen glipptak der og tenker jeg, om jeg kjenner meg sjøl rett.

Skribent: Tor Amundsen

Pensjonert lærer. Aktivt, praktiserende hjerte/karpasient. Har en Shiba som er erklært reseptfri hjertemedisin av spesialister på Rikshospitalet, og går sjelden noen steder uten kamera.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *