Je husser toge. Dæ gikk forbi der je bodde flere gonger om dagen, å var de svart, digert å pæsa å pruste, kom de’ frå Oslo. Dæ fortælte’n far. Kom de ei motorvogn var de frå Eina.
Hørte vi Oslotoget var vi snare tæl å flyge utpå kænten ta skråningen. Lengere fækk vi itte lov å gå. Fysst kom lokmotive. Svart å svett pruste de ut damp sjøl om vægen nerover tæl Gjøvik var lett. Toge spelte ei rolle i live våres. Vi brukte de når vi skulle ut på lengre turer for ingen hadde bil.
En gong vart je forvist tæl Horten. Dæ var da syster mi vart født. Farmora mi, som var frå Horten, å je skulle ta en tur i påsken, de passe seg slik. Da var det tog tæll Moss å færje over fjorn.
Klukka sju gikk toge’ frå Raufoss. Å akkurat som je brukte å sjå de frå oppi bakken heme, fækk je nå sjå det kåmma nærmere å nærmere, å rætt i mot. Å du store å styrenes å digert de vart for en fireåethaltåring. Det tårne seg opp over meg som trølle i Asbjørnsen å Mo, å pæsa å pruste, å plutsli drog de tæl mæ en kvass plystrelyd mens ei tynn, gloheit dampstripe sto ut mellom juLa. Je skvatt å snudde meg.
Lokke for forbi, å så kom vognen. Fysst den for baggasjen, å så dær vi sku sitta.
Væl inne var det en trång korridor. Dær kunne’n stå å røyke å sjå ut om vindu. På høgersia var kuppea. Vi gikk inn i en de itte var noon ti ænda. Je sætte meg ve vindu, å a farmor sætte seg ve sia ta mei.
Sakte drog lokkmotive øss ut ta Raufoss, å innåver mot Oslo. Rart å tenkje på dætta. Bodde’n på Raufoss skullen ældri oppover non stand. De var nerråver tæl Gjøvik å innåver tæl Oslo.
Mæ nåsan klistre på vindu puste je døggroser som je tegne ti. Je kunne åkke skrive hæll læsa ænda, så de vart bære streker. Men je kunne andakta utenat ætter mange morratimer attmæ radio’n, å så kunne je morragymnastikken. Denni kunnskapen brukte je tæl å læsa velsignelsen over mor å far min, å å synge sanger je lærte ta’n Alf Prøysen i Barnetimen for dom minste ve sælskapelige anledninger.
Velsignelsen kunne vara vægen tæl mangt et kakefat når vertinna glømte å si «Værsågo».
På Eina kom det en mænn inn i kuppen våres. Hæn hadde hatt, å hæn såg gammal ut. Hæn nikke åt a farmor å sætte seg rætt i mot meg. Hæn såg sint ut, syns je.
Je såg ut, å prøvde å itte sjå på’n. Men dæ vart vanskeligere å vanskeligere. Je såg at det var hår overælt på’n. Stritt, grått hår sto ut tur hatten hass. Hæn hadde mer hår på øynbryna sine enn je hadde på huggu. Dotter ta hår tøyt ut tur øra på’n som høysåter, å de siste je oppdage var at’n hadde mætt nåsan. De var så tett at je skjønte itte åssen hæn fækk puste.
Dæ fækk’n itte hæll da, viste de seg. For da hæn tente pipa, å dæ gjorde mange den gongen, å drog ner, så kom røyken ut att om nåsan. Da kilte de tydlivis, for da var’n oppi mæ hænnbaken å rufse litt for å få åpning.
Je glodde. Je glodde å je glodde, men hæn lot seg itte merke mæ dæ. Hæn røykla kuppen mens nåsahåra vibrerte slik sive i ælva gjør i stærk strøm.

Så hoste’n. Hæn var helt uforberedt, så fysste kula fækk je som yr mæ skurer i kasta. Her fækk je merke åssen de var når melding om fiske meldte nordli’ kuling mæ yr i. Hæn unnskyldte seg itte, men snudde seg vækk å tok neste kula mæ hænnbaken. Da den tredje kom hadde’n fått opp lommetørkLe.
Da forsvænt’n ut i korridor’n å vart borte non minutt. Så kom’n innat, så ænda ittno, å sætte seg på plassen sin.
Nå tok’n ta seg hatten å frakken. Sveisen hass hadde lagt seg ætter hatten, så hæn hadde et tydli’ dokk rundt hele huggu ætter den. Komisk var de så de’ høllt. Je måtte virkeli ta i for itte å byne å fLire.
Men så oppdage je dæ som skulle prege mye ta resten ta tur’n. Je veit itte å mange gonger je hadde vørti fråti’n innhølle i nåsan ta overivrige kjærringer mæ lommetørkLe. Nå såg je rætt opp i dom hårete nåsabora hass å såg en diger en. Den flaug ut å inn ætter som hæn puste, å dæ gjorde’n helt tælln gikk ta på Gran. Hen var kjærringen mæ lommetørkLe’ når du trengte dom?
Syne ta høysåten som tøyt ut tur nåsan hass satt lenge i. Je såg de for meg når je lokke att øvva, å når de vart mørt i dæ toge forsvænt inn i en tunnell. Bøbbemænn hadde sætt spor.