Julefeiringa var over. 2. juledag 2021. Vi sto på trappa og vinka farvel til konas barn. Det siste jeg sa var: «Takk for alt.» Vi hadde jo hatt det koselig som bare det i jula. Bilen deres beveget seg sakte mot Oslo, mens vi sto som kongen og dronninga på «balkongen» og vinka.

Jeg gikk inn, tok et hundebur som sto i stua og bar det ned i kjelleren. Det neste jeg husker er at jeg lå på ei båre utafor huset og snakka med sønnene mine, og at det sto et helikopter på jordet. Deretter husker jeg ikke noe mer før jeg våkna på intensiven på Ullevål.

Jeg hadde fått hjertestans i kjelleren. Kona fikk ringt 113, og hun fikk snudd sine barn som heldiggvis ikke hadde kommet så langt. Satte i gang hjerte/lungeredning etter innlært prosedyre fra utallige førstehjelpkurs, og da sønn og datter kom tilbake ble det sving på sakene. Det var folk som turte å  trøkke til sjøl om det knaka i ribbein. Slik holdt de på til Brann og Redning kom med hjertestarter. To støt, så var jeg i gang igjen.

I helikopteret tok jeg ny pause, og måtte ha et støt til. Etter det har det gått bra. Det tyngste har vært tankene som har romstert i huet når jeg har gått tur aleine på steder og tidspunkter hvor jeg veit at jeg ikke vil bli funnet i tide.

Ble overført til Gjøvik Sykehus der de tok godt vare på meg, og der begynte jeg veien tilbake med å gå i korridorene. Var oppe i ti tusen skritt om dagen på slutten. Et par dager etter nyttårsaften bar det hjem med ei lang liste medisiner. Mange av dem går jeg fortsatt på.

Det har også blitt mye bedre, og jeg går lange turer hver eneste dag, tidlig på morran. Har alltid med fotoapparat, og den konstante leitinga etter motiver får tankene over på noe annet. Siste kontroll etter stansen var i august i fjor, og for å sitere legen som konkluderte: «Du har jo reine ungdomshjertet du». Jeg er snart 70, så jeg er godt fornøyd med den.

Det har blitt mye mosjon, eller morosjon som jeg kaller det. Dette fordi jeg kun vil holde på med ting jeg føler velbehag med å gjøre. Knærne er så slitt at jogging ikke er aktuelt, og det er bra fordi det er det kjedeligste jeg veit likevel.

Så får vi sjå. Frykten er borte. Jeg lever. Jeg har overlevd to ting som få overlever. Jeg virker. Jeg kan presse meg og bli realt anpusten. Jeg er vaksinert fire ganger. Jeg er så vaksinert og medisinert at jeg ikke får bivirkninger en gang.

Bikkja, eller bikkjene siden vi hadde to ei stund, er offisiellt erklært resptfri hjertemedisin av hjertespesialist på Rikshospitalet, og jeg medisinsk under.

Så kom mai du skjønne milde, gjør skogen atter hvit.