Å bli gammal

Å bli gammal er en del av livet, men i våre dager høres det ut som om det er en sjukdom. Alderdommen skal bekjempes med alle midler, og ungdommen skal vare evig. Vi har til med kommet så langt at det kan stå i dødsannonsen til en på 95 at hen døde plutselig. Du dør ikke plutselig når du er 95. Da har du brukt 95 år på det. Veien mot døden begynner nemlig den dagen vi blir født.
-Livet er den tida det tar å dø (Lars Saabye Christensen)

Ælder har vørti en sjukdom vi har
I hoppes mæ fettet og hjerte og kar
Je er sårbar som har hele dritten
For da kænn je daua ta covid 19.

Sjøl gikk jeg av med pensjon for tre år siden. Starta pensjonisttilværelsen med å stå på vikarlista på min tidligere arbeidsplass. Koste meg med det. Sa ja når jeg var motivert, og nei når det ikke passa.
Så kom hjertestansen, og etter det har det ikke vært aktuelt. Ikke fordi jeg ikke kan, men fordi jeg ikke vil, så nå er jeg pensjonist på heltid.
Gjør det som trengs for å leve videre, og det har jo gått bra så langt. Morosjonerer mye, med og uten bikkje, og lever helt vanlig. Masse blåreseptmedisiner, sunn mat, men ikke noe askese for å forsinke alderdommen. Og så har jeg fortsatt musikken jeg kan høre på. Rocking on. Jeg trives som pensjonist.
-Du må leve mens du lever, sa fastlegen min.
Men, det er et men. Alle disse skriveriene om eldrebølgen. Jeg er nå en relativt fersk dråpe i eldrebølgen og merker at holdningen til eldre har endra seg. Før var de eldre en ressurs man kunne høste klokskap, kunnskap og livserfaring fra. Nå er vi en belastning og ikke minst en UTGIFT. Vi er en vare som måles i kroner og øre. Særlig unger og gamle.
Unger er i dag ca 50 kroner kiloen pr. time.
Gamlinga er i dag ca 100 kroner kiloen pr. time.
Slik høres det ut. Alder er klassifisert som sjukdom. Og for at ungdommen virkelig skal frykte alderdommen sin, smyger influenserene rundt i busker og kratt og skal selge deg noe som «hjelper». Ikke noe av det hjelper.
Personlig har jeg ikke noe ønske om å bli så jævla gammal. Har ikke noe ønske om å ligge på rygg på et sjukehjem i flere år. Da vil jeg heller avlives. Jeg er for aktiv dødshjelp.
I en bølge er det vann som stiger til himmels når det fordamper. Vi som er dråper i eldrebølgen blir gravd ned, enten i full størrelse eller som aske, for deretter å bli glemt så fort arven er fordelt.
Men nå er jeg snart 70, og er den eldste Amundsen på tre generasjoner. Husker så gammel jeg husker farfaren min, men han ble ikke 70. Han hadde pacemaker, og den gangen (sekstitallet) var ikke det så vanlig.
Men, tilbake til omtalen av gamle folk. Kjære politikere, kan dere slutte å stadig vekk omtale oss som en belastning. Dessverre handler alt om penger for tida. Folk er opptatt av prisen på alt mulig, men skjønner ikke verdien av noe.

Så oppløpsida mi har kømmi tæll syne
Je sykler mot mål mæ sola i trynet
Nå er je på oppløpet mæ mange planer
Som å kvile i fryd under tulipaner.

Skribent: Tor Amundsen

Pensjonert lærer. Aktivt, praktiserende hjerte/karpasient. Har en Shiba som er erklært reseptfri hjertemedisin av spesialister på Rikshospitalet, og går sjelden noen steder uten kamera.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *