Dette er ikke ment å være sjølskryt, ok litt da for jeg synes jeg har vært flink, men en beskrivelse av hvordan det oppleves i ettertid.

Å leve med det etter hjertesansen har til tider vært tungt. Til å begynne med var det mye som raste gjennom hodet når jeg gikk ut i mørket, helt aleine bortsett fra selskapet fra bikkjene, i visshet om at jeg ikke ville bli funnet i tide om noe skjedde. Gikk hele tida og kjente etter om noe gæli var på gang, og uvissheten lå der. Stansen kom jo uten forvarsel.

Jeg tok likevel sjansen for jeg ønsket ikke å bli sittende passiv, jeg visste jeg måtte trene opp det å gå aleine på morran. Så gikk det jo bra da. Jeg var ute på tur så fort jeg kom hjem fra sjukehuset, og på ski allered 22. februar, altså etter to måneder.

I dag er 501 dager siden det skjedde, og bare jeg passer på å være aktiv nok og å være flink til å ta medisinene mine så kan jeg fort bli hundre år. Det er jeg ikke sikker på at jeg har lyst til, men et tiår til hadde vært greit. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på det, men etter hvert har jeg lært meg å leve med det.

Som hjertepasient er jeg priviligert. Når noe skjer med slike som meg er det ikke måte på for et apparat som settes i gang. Ved hjertestansen min kom det mange, Brann og redning, ambulanser og et helikopter. Foretaksmodellen fungerer visstnok slik at enkelte sjukdommer gir mer i kassa til sjukehusene enn andre. Hjerte/kar er blant de mest innbringende har jeg skjønt. Dermed blir det slik at det blir brukt masse ressurser på å berge oss, men så lurer jeg på om det går i pluss.

Jeg er blitt fulgt opp av sykehuset på Gjøvik, Rikshospitalet, og ikke minst har jeg vært heldig med de fastlegene jeg har og har hatt. Det jeg kanskje kan sette fingeren på er et bedre tilbud om psykisk oppfølging etterpå. Men med et fint pensjonistliv sammen med a Eivor og a Kira har det jo gått seg til.

Dette er det jeg gjør: Går tur hver dag. Styrketrening to ganger i uka hos fysiotrapeut på Raufoss. Sykler så ofte været tillater det, vil ha det trivelig så der er jeg nøye. Går på ski om vinteren. Dessuten lever et helt vanlig liv.

– Du skal leve mens du lever, sa fastlegen min.

Ikke sikkert oppskrifta mi passer deg, men slik gjør jeg det og har fått klar beskjed fra fagfolk at uten den daglige turen med bikkja ville jeg antagelig ikke ha overlevd både aortadisseksjon og hjertestans. Det gir adskillig større gevinst enn folk tror. Slik er det forøvrig med elsykkel og. Den har fått mange til å sykle som ellers ikke ville ha gjort det, og den får meg til å sykle bakker som ellers ville vært for bratte for meg.

Jeg konkurrerer kun mot meg sjøl, og racet heter Race for life, populært kalt Heartbeat. Lykke til og god tur.