Siste fredagen i november 2015. Gjennomførte morgenritualet før jobb med kaffe, frokost og en røyk. Hadde nemlig begynt igjen. Bikkja var på plass, turene ble gått, sykkelen mye brukt, men som gammel storrøyker endte et forsøk på «å bære kose seg på tur» med at det ble full fart igjen. 20 om dagen, og noen ganger mer, i fem år til.

Gikk ut på terrassen, fyrte opp og dro ned. I det røyken nådde lungene var det som om en diger rovfuggel hadde satt begge klørne i brystkassa mi. Nå har jeg ikke opplevd det i virkeligheten, men så vondt var det helt sikkert. Det ga seg ikke heller. Jeg gikk inn igjen, satte meg ned, gikk litt rundt, men det ville ikke slippe.

Dermed vekte jeg kona, hun ringte 113, og like etterpå kom blålyset fykende oppover veien og inn her. Morfin ble satt, og det var deilig. Jeg var faktisk rusa på morfin i to dager, og vil vel juge om jeg sa det ikke var deilig.

Til Gjøvik bar det, og der bar de seg over at de ikke fant ut hva det var. Transport til Rikshospitalet. Det ble snakket om helikopter, men det ble bil. Men samma det, jeg var høy åkke som på det tidspunktet.
Så ble det angiografi. De klødde seg i huet, det kom flere og flere spesialister og med en pasient som var i rimelig godt humør av grunner som allerede er nevnt, ble det som å være med i en episode av Dr. House.

Så ble jeg trilla ut, med en spesialist på hver sin side av senga. «Må vi ta dette i kveld?» sa han ene. «Nei», sa han andre, «detta må jeg ha dagslys på».

Så husker jeg ikke mer før jeg atter en gang våkna på intensiven, og etter hvert fikk jeg vite at jeg hadde aortadisseksjon type A, hadde fått satt inn en erstatning i Gore-Tex, og bytta ei åre til. Atter en gang delt i to med Black and Decker, og nå hadde jeg sår etter årefjerning på det høyre beinet også. Aortadisseksjon A er enkelt fortalt sprekkdannelse i hovedpulsåra til hjertet.

En ting kan jeg love. Nå ble det slutt på røyk. Fikk beskjed av kirurgen, som forøvrig er kolbuing, at nå var det røyken eller livet.

Har jo vært heldig. Det er absolutt ingen skader på lungene mine, og atter en gang ble hunden et viktig redskap i rehabiliteringa sammen med det jeg hadde lært på Feiring. Jeg er til kontroll på Rikshospitalet for dette annahvert år fordi jeg har en liten restdisseksjon i buen. Den er stabil.