Nærmer meg 14 år som hjertesjuk. Det meste av tida har jeg ikke merka noe, men det har vært ganske dramatisk innimellom.
Denne sangen og tittelen er da ikke tilfeldig valgt. Etter det jeg har vært igjennom er jeg ikke lengere redd for å dø, men likevel har min «jobb» blitt å holde meg i live. Under videoen kommer kapittel 1.

I god form, slutta å røyke, fikk åndenød på sykkeltur. Siden jeg ikke er så karslig av meg ringte jeg fastlegen etter at det samme hadde gjentatt seg tre dager på rad. Han tok det på alvor. Jeg fikk beskjed om å komme samme dag, og for å gjøre ei kort historie enda kortere, så var jeg på undersøkelse på Feiringklinikken, via spesialist, i løpet av få uker.

Der gjenomgikk jeg angiografi. Man går inn i ei blodåre i armen, og så kan man se på skjerm hvor det er tett. Overlegen som gjennomførte undersøkelsen pekte og forklarte uten at jeg forsto all verden, men konklusjonen var at det var på tide at jeg kom.

«Det infarktet du har under oppseiling her ville blitt det eneste du hadde fått,» sa han.

Dermed ble det fastsatt dato for operasjon, og plutselig var det gjort. Tre årer ble bytta ut, jeg var delt i to med Black and Decker, og plaster nedover hele det venstre beinet fortalte om omplassering av årer.

Husker jeg våkna opp på intensiven. Det var så tørt i munnen at gommene satt sammen som om jeg skulle ha røkt en tjuepakning og drukket flere glass whiskey. Lagde en lyd, og da kom det noen med vann.

I utgangspunktet tror jeg ikke hverken på Gud eller Jesus eller Satan eller himmel eller helvete, men jeg følte en viss lettelse da de hvitkledde skikkelsene som for gjennom mitt tåkete blikk ikke hadde vinger.

Etter ei snau uke var jeg hjemme, og begynte å bevege meg ute igjen. For å være sikre på at jeg fulgte opplegget ble vi, kona og jeg, enige om at vi skulle skaffe hund. Det gjorde vi og, men det er ei anna historie.

De tre siste ukene før jul 2009 var jeg så heldig at jeg fikk opphold på rehaben på Feiring. Det jeg lærte der har jeg i alle fall fått masse bruk for i ettertid. Det viktigste var i alle fall at det ikke er farlig å ta i sjøl om man er hjerte/karsjuk.
Der ble vi jaga opp det de kalte Anginabakken i 4×4-intervall. Ironien var at den veien gikk helt opp til kirka.

I tida etterpå var det ikke vanskelig å holde opp å røyke, men det skjedde nå ting seinere da. Kom meg veldig fort, men jeg tror jeg undervurderte de psykiske følgene og begynte på jobb igjen litt for tidlig. Skulle nok tatt meg litt bedre tid.